Skrivesperre

Dette blir vanskelig. Jeg har fått suksess. Jeg har fått lesere. Eller følgere som det heter på fagspråket. Altså personer som leser det jeg skriver på bloggen. Og ikke bare en heller, men to. To lesere dere! Det er den største braksuksessen jeg har hatt siden skolestilen om Jack London i hine hårde dager og salige norsklærer Finn Hansen leste den høyt i klassen i 69. Mine damer og herrer: Jeg har fått et publikum! Folket har talt. De kaster seg for mine føtter. De drar seg i skjegget, river seg i håret, himmler med øynene, går ned for telling. De applauderer!

Jeg føler allerede på meg hvor vanskelig det blir. Fra nå av og utover er jeg ikke lenger en fri mann. Nå er jeg fanget. Fanget av publikums krav. Kravet etter fortsettelse, etter oppfølging. Suksess nummer to. Tre. Fire. Fem. Og så videre. Det stanser aldri. Og hva skjer da? Som regel er jo ikke oppfølgeren noe bedre enn originalen heller. Snarere tvert imot. Som regel er den dårligere. Dette blir altså krevende. Jeg forstår jo at det ikke nytter for meg å for eksempel servere flere historier om stokker i hodet. Det blir jo bare kjedelig. Det vil ikke hjelpe om stokkene blir større heller. Om kulene i hodet skulle bli store som neper. Om Det skulle komme bøttevis av blod ut av hodeskallen. Det blir jo bare krampaktig. Rett og slett kjedelig. Jeg må finne på noe annet. Men hva? Stakkars meg. Nå sitter jeg i baret. Hva i h........   skal jeg skrive om? Hm.... Nå fant jeg på noe. .. kanskje jeg skal spørre leseren? Det var lurt. Det er jo et gammelt godt triks også. Kan ikke bare sitte her i sofakroken og skyte i blinde. Vi må servere leserne det leserne vil ha. Altså kjære leser......hva ønsker du jeg skal skrive om? Puh.....det var lurt. Nå kan jeg bare sitte og vente på posten.