Maria Amelie

ET LANDS STORHET KJENNETEGNES PÅ HVORDAN DET BEHANDLER SINE DIKTERE

I og med utsendelsen av Maria Amelie har Norge overskredet en grense: grensen fra å være et relativt humant demokrati, til å bli et inhumant byråkratisk sovjetregime grunnlagt på løgn. Det er ikke enkeltskjebner som teller, men det er loven. Loven er ikke lenger til for mennesket, men det er mennesket som er til for loven. Mennesket er en brikke, noe som kan flyttes hit og dit for at staten skal kunne bestå.

At lovene er slik at mennesker presses ut av EUs grenser via Dublinavtalen er en ting. At UDI aldri kan innrømme at de kan gjøre en feil og gjøre om et vedtak, er også en ting. At Stoltenberg og co er nødt til å holde fast på et prinsipp og vise "likhet for loven" for å unngå presedens er også en ting. Det peker alt i samme retning: Staten må fortsette å gjøre feil for å dekke over den opprinnelige feilen. Det er slik det er med løgn: For å dekke over en løgn er man nødt til å lage en ny løgn. Alt dette er ganske ille, det er mer en ille, det er menneskeforakt og et brudd mot menneskets grunnleggende rettigheter. Og alikevel: Det er ikke det verste. Det verste er dette: Det er å behandle en dikter dårlig. I gamle dager, for hundre år siden eller noe opphøyde man sine diktere. Dikterne var et symbol, for nasjonen, for ånd, for frihet. For hva er en dikter? En dikter er en som forteller oss det som ikke kan sies. En dikter er en som via sitt medium formidler noe om livet som får oss til å leve, som får oss til å bli bedre mennesker.


Hva, sier du, Maria Amelie har bare skrevet en bok, og det til og med en realistisk dokumentar om sitt eget liv, dette gjør henne vel ikke til en dikter? Jo, sier jeg. Jeg har lest boken. Og den er ikke bare god. Den er dritbra. Den er det beste som har vært skrevet her til lands på lenge. Så hva er det som kjennetegner en god bok? Er det det gode pottet? Det overdådige språket? Blomstrende formuleringer blandet med underfundig livsvisdom? Tja, kanskje. Men det er likevel ikke det viktigste. Det som gjør noe til en god bok er at den har nerve. At den avslører en stor og generøs person bak ordene. Det viktigste ved en bok er at den gir deg en god følelse, at den gjør deg til et bedre menneske.
En slik bok har Maria Amelie skrevet. Maria Amelie er en ånd. Et åndsmenneske.

Nå er dette åndsmennesket sendt ut av landet. Hun er behandlet slik totalitære regimer har for vane å behandle sine åndsmennesker. Mennesker som er for store, for frie, for uavhengig, mennesker som har en ånd, en kreativitet, en generøsitet og en medmenneskelighet av en slik størrelse at det ikke lenger passer inn i statens lovverk, de har man bare en ting å gjøre med: Man kvitter seg med dem. Jeg føler meg liten ved å tenke på at jeg er nordmann. Jeg vil helst ikke tenke det. 

Skrivesperre

Dette blir vanskelig. Jeg har fått suksess. Jeg har fått lesere. Eller følgere som det heter på fagspråket. Altså personer som leser det jeg skriver på bloggen. Og ikke bare en heller, men to. To lesere dere! Det er den største braksuksessen jeg har hatt siden skolestilen om Jack London i hine hårde dager og salige norsklærer Finn Hansen leste den høyt i klassen i 69. Mine damer og herrer: Jeg har fått et publikum! Folket har talt. De kaster seg for mine føtter. De drar seg i skjegget, river seg i håret, himmler med øynene, går ned for telling. De applauderer!

Jeg føler allerede på meg hvor vanskelig det blir. Fra nå av og utover er jeg ikke lenger en fri mann. Nå er jeg fanget. Fanget av publikums krav. Kravet etter fortsettelse, etter oppfølging. Suksess nummer to. Tre. Fire. Fem. Og så videre. Det stanser aldri. Og hva skjer da? Som regel er jo ikke oppfølgeren noe bedre enn originalen heller. Snarere tvert imot. Som regel er den dårligere. Dette blir altså krevende. Jeg forstår jo at det ikke nytter for meg å for eksempel servere flere historier om stokker i hodet. Det blir jo bare kjedelig. Det vil ikke hjelpe om stokkene blir større heller. Om kulene i hodet skulle bli store som neper. Om Det skulle komme bøttevis av blod ut av hodeskallen. Det blir jo bare krampaktig. Rett og slett kjedelig. Jeg må finne på noe annet. Men hva? Stakkars meg. Nå sitter jeg i baret. Hva i h........   skal jeg skrive om? Hm.... Nå fant jeg på noe. .. kanskje jeg skal spørre leseren? Det var lurt. Det er jo et gammelt godt triks også. Kan ikke bare sitte her i sofakroken og skyte i blinde. Vi må servere leserne det leserne vil ha. Altså kjære leser......hva ønsker du jeg skal skrive om? Puh.....det var lurt. Nå kan jeg bare sitte og vente på posten.

Nå har jeg vært så dristig og legge ut et bilde av meg selv på "Rediger profil". Det var enkelt. Jeg gikk bare ut på kjøkkenet og stilte meg foran den hvitmalte utgangsdøra. Så holdt jeg pc-en foran ansiktet og trykket av mens jeg stirret på spøkelset som blafret forbi på utsiden av vinduet. Jeg holdt pc-en litt høyt, slik at jeg ble portrettert i et slags froskeperspektiv.
     Kanskje er det symbolsk. Jeg har i grunnen ofte oppfattet frosker som plagede dyr. De er langt nede i dyrehierarkiet og lever i sølevann. Når jeg tenker på frosker er det alltid et bilde, eller en film om man vil, ifra barndommen som viser seg på netthinnen. Vi er to barn, jeg og nabogutten. Vi driver og leker oppe i en bjørkelund på den andre siden av bekken der vi bor. Der kommer en frosk hoppende. Lekekameraten min fanger den og begynner å plage den. Han kaster den hardt mot en stein, tar den opp igjen og begynner å rive lemmene av den. Frosken kaver videre med ett bein, for til slutt å bli tråkket flat.
      Jeg syntes hele situasjonen var motbydelig. Jeg forstod ikke hvorfor kameraten min gjorde det han gjorde. Hva var vitsen med å plage dyr langsomt til døde? Var det moro? Hva galt hadde den stakkars frosken gjort kameraten min? Svaret er: Ingen ting. Men skjebnen hentet kameraten min igjen: Da han var atten år, kjørte han bilen sin inn i en lastebil og omkom. Vel. Det var jo fælt trist det også, det var jo ikke akkurat det jeg hadde undt ham, men jeg har altså altid lurt på om det var en sammenheng mellom bilulykken og den froskehistorien. Om det var en slags skjebneguddine som hadde trukket i trådene. Som man lever skal man dø.
      Personlig er jeg glad for at jeg lever. Særlig nå, etter at jeg på en ganske så nedverdigende og idiotisk måte ble fraktet til sykehuset med ambulanse etter å ha fått en stokk i hodet. Idiotisk egentlig, hele historien. Det var altså i dag, søndag 10 oktober. Jeg var alene hjemme sammen med barna. Da fant jeg ut at  jeg skulle prøve å sette sammen reisverket etter karnappet som jeg rev ned i sommer. Jeg har altså planer om å kopiere tømringen og lage et nytt reisverk i samme stilen. Mens jeg holdt på å legge stokkene på plass, måtte jeg imidlertid løsne to fester for å få føyd det hele sammen. Men da ble alt heller temmelig vaklevorent, og i samme øyeblikk kom ungene løpende bort til meg og ville være med. Jeg ropte til dem at de måtte holde seg unna og at hele greia kunne ramle ned. De la på sprang, og i ettertid så er det jo lett å si at det var også det jeg burde ha gjort. Men det gjorde jeg altså ikke. I stedet begynte jeg å fikle for å få festet stokkene, og dermed så raste hele driten. Jeg fikk en firtoms-fem rett i skallen fra sirka to meters høyde. Innenfor boksesporten har man jo en egen sjargong for slike slag. De kalles for knock-out. En knock-out vil si at man blir slått i bakken og blir liggende. Og det var omtrent det som skjedde med meg. Det vil si: Jeg ble slått i bakken, men jeg ble ikke liggende. Jeg reiste meg straks opp i sittende, men ble imidlertid en smule sjokkert over all den fuktigheten som begynte å renne nedover hode, ansikt og klær. Det var blod. Blodet sprutet ut, randt nedover kroppen for til slutt å havne i graset der jeg halvt satt, halvt lå.

Så reiste jeg meg opp, og vinglet krokbøyd over helleplassen, inn i huset, opp trappen og inn på badet. Der reiv jeg ned medisinskapet og kastet alt utover for å finne noe kompress. Jeg fant tre stykker og klinte alle sammen oppå hverandre der såret var. Jeg kjente at de straks ble gjennomfuktige av blod. Men jeg holdt dem på plass der med hånden, og etter hvert stanset det å blø. Så gikk jeg inn på kontoret og ringte 113. Slik endte altså det. Derfor sitter jeg her og ser ut som en krigsinvalid og har sju sting i hodet.

Morgen over utskjeret

Dette bør vel helst være bra, min første blogg. Her kan det ikke være mye tomprat, dødtid og slurvete formuleringer. Ikke bare er jeg surret fast på hender og føtter av egne kvalitetskrav og redsel for å dumme seg ut, men jeg er også som norsklærer et utsatt mål for språklige kritikere, det vil si fra mine egne elever, dersom de skulle finne på å forville seg inn på denne siden.

Så er vi altså her. Klare til å skrive en blogg. Men hva skal jeg skrive om? At solen nettopp har stått opp? At jeg nettopp har stått opp? At ovnen nettopp er fyrt opp? At det er varmt og godt på kjøkkenet? At alle sammen er i huset? Og at veslejenta har stått opp og satt seg ved siden av meg i sofakroken og har begynt å diktere hva jeg skal skrive? At hun tar over tastaturet og begynner å skrive merkelige ord på russisk? Som for eksempel: RHMYQYPØDVA?

Slik er det. Etter å ha sittet og romstert en stund, rotet rundt i teksten og ødelagt mesteparten av det jeg har skrevet, går hun opp trappa til andre etasje og forsvinner inn på soverommet igjen. Men dette er sannheten om min verden. Jeg tenker og leter etter de gode formuleringer, de vakre tanker som skal komme flygende, inn fra havet akkurat som skyene som ligger og trykker der ute, etter det ultrapoetiske, og så blir jeg bare avbrutt. Livet er slik. En eneste rekke av avbrudd.

Vi lever i et demokrati, ja det er rett. Vi har ytringsfrihet, det er visst også rett. Men det er kun i teorien. I praksis er det ikke slik. I praksis er det sensur. Hver eneste dag, hver eneste time, hvert eneste sekund på dagen blir mitt språk og mine tanker sensurert. Sensurert av ting. Av tid. Av et altfor kort døgn. Av avtaler. Av barn. Av jobb. Av sprukne vannrør. Av vinden som kommer og kaster alle sakene våre rundt omkring i hagen.
    Vi lever i frihet sier man. Vi lever i et demokrati. Vi kan si hva vi vil, skrive hva vi vil. Ja vel. Det kan vel hende det, men jeg vil også si at friheten har et lokk. Under det lokket er det stummende mørkt. Det er Tidsklemmas diktatur. Arbeidstvangens diktatur. Og i dette diktaturet hersker en streng, nådeløs sensur.