Nå har jeg vært så dristig og legge ut et bilde av meg selv på "Rediger profil". Det var enkelt. Jeg gikk bare ut på kjøkkenet og stilte meg foran den hvitmalte utgangsdøra. Så holdt jeg pc-en foran ansiktet og trykket av mens jeg stirret på spøkelset som blafret forbi på utsiden av vinduet. Jeg holdt pc-en litt høyt, slik at jeg ble portrettert i et slags froskeperspektiv.
     Kanskje er det symbolsk. Jeg har i grunnen ofte oppfattet frosker som plagede dyr. De er langt nede i dyrehierarkiet og lever i sølevann. Når jeg tenker på frosker er det alltid et bilde, eller en film om man vil, ifra barndommen som viser seg på netthinnen. Vi er to barn, jeg og nabogutten. Vi driver og leker oppe i en bjørkelund på den andre siden av bekken der vi bor. Der kommer en frosk hoppende. Lekekameraten min fanger den og begynner å plage den. Han kaster den hardt mot en stein, tar den opp igjen og begynner å rive lemmene av den. Frosken kaver videre med ett bein, for til slutt å bli tråkket flat.
      Jeg syntes hele situasjonen var motbydelig. Jeg forstod ikke hvorfor kameraten min gjorde det han gjorde. Hva var vitsen med å plage dyr langsomt til døde? Var det moro? Hva galt hadde den stakkars frosken gjort kameraten min? Svaret er: Ingen ting. Men skjebnen hentet kameraten min igjen: Da han var atten år, kjørte han bilen sin inn i en lastebil og omkom. Vel. Det var jo fælt trist det også, det var jo ikke akkurat det jeg hadde undt ham, men jeg har altså altid lurt på om det var en sammenheng mellom bilulykken og den froskehistorien. Om det var en slags skjebneguddine som hadde trukket i trådene. Som man lever skal man dø.
      Personlig er jeg glad for at jeg lever. Særlig nå, etter at jeg på en ganske så nedverdigende og idiotisk måte ble fraktet til sykehuset med ambulanse etter å ha fått en stokk i hodet. Idiotisk egentlig, hele historien. Det var altså i dag, søndag 10 oktober. Jeg var alene hjemme sammen med barna. Da fant jeg ut at  jeg skulle prøve å sette sammen reisverket etter karnappet som jeg rev ned i sommer. Jeg har altså planer om å kopiere tømringen og lage et nytt reisverk i samme stilen. Mens jeg holdt på å legge stokkene på plass, måtte jeg imidlertid løsne to fester for å få føyd det hele sammen. Men da ble alt heller temmelig vaklevorent, og i samme øyeblikk kom ungene løpende bort til meg og ville være med. Jeg ropte til dem at de måtte holde seg unna og at hele greia kunne ramle ned. De la på sprang, og i ettertid så er det jo lett å si at det var også det jeg burde ha gjort. Men det gjorde jeg altså ikke. I stedet begynte jeg å fikle for å få festet stokkene, og dermed så raste hele driten. Jeg fikk en firtoms-fem rett i skallen fra sirka to meters høyde. Innenfor boksesporten har man jo en egen sjargong for slike slag. De kalles for knock-out. En knock-out vil si at man blir slått i bakken og blir liggende. Og det var omtrent det som skjedde med meg. Det vil si: Jeg ble slått i bakken, men jeg ble ikke liggende. Jeg reiste meg straks opp i sittende, men ble imidlertid en smule sjokkert over all den fuktigheten som begynte å renne nedover hode, ansikt og klær. Det var blod. Blodet sprutet ut, randt nedover kroppen for til slutt å havne i graset der jeg halvt satt, halvt lå.

Så reiste jeg meg opp, og vinglet krokbøyd over helleplassen, inn i huset, opp trappen og inn på badet. Der reiv jeg ned medisinskapet og kastet alt utover for å finne noe kompress. Jeg fant tre stykker og klinte alle sammen oppå hverandre der såret var. Jeg kjente at de straks ble gjennomfuktige av blod. Men jeg holdt dem på plass der med hånden, og etter hvert stanset det å blø. Så gikk jeg inn på kontoret og ringte 113. Slik endte altså det. Derfor sitter jeg her og ser ut som en krigsinvalid og har sju sting i hodet.