ET LANDS STORHET KJENNETEGNES PÅ HVORDAN DET BEHANDLER SINE DIKTERE
I og med utsendelsen av Maria Amelie har Norge overskredet en grense: grensen fra å være et relativt humant demokrati, til å bli et inhumant byråkratisk sovjetregime grunnlagt på løgn. Det er ikke enkeltskjebner som teller, men det er loven. Loven er ikke lenger til for mennesket, men det er mennesket som er til for loven. Mennesket er en brikke, noe som kan flyttes hit og dit for at staten skal kunne bestå.
At lovene er slik at mennesker presses ut av EUs grenser via Dublinavtalen er en ting. At UDI aldri kan innrømme at de kan gjøre en feil og gjøre om et vedtak, er også en ting. At Stoltenberg og co er nødt til å holde fast på et prinsipp og vise "likhet for loven" for å unngå presedens er også en ting. Det peker alt i samme retning: Staten må fortsette å gjøre feil for å dekke over den opprinnelige feilen. Det er slik det er med løgn: For å dekke over en løgn er man nødt til å lage en ny løgn. Alt dette er ganske ille, det er mer en ille, det er menneskeforakt og et brudd mot menneskets grunnleggende rettigheter. Og alikevel: Det er ikke det verste. Det verste er dette: Det er å behandle en dikter dårlig. I gamle dager, for hundre år siden eller noe opphøyde man sine diktere. Dikterne var et symbol, for nasjonen, for ånd, for frihet. For hva er en dikter? En dikter er en som forteller oss det som ikke kan sies. En dikter er en som via sitt medium formidler noe om livet som får oss til å leve, som får oss til å bli bedre mennesker.
Hva, sier du, Maria Amelie har bare skrevet en bok, og det til og med en realistisk dokumentar om sitt eget liv, dette gjør henne vel ikke til en dikter? Jo, sier jeg. Jeg har lest boken. Og den er ikke bare god. Den er dritbra. Den er det beste som har vært skrevet her til lands på lenge. Så hva er det som kjennetegner en god bok? Er det det gode pottet? Det overdådige språket? Blomstrende formuleringer blandet med underfundig livsvisdom? Tja, kanskje. Men det er likevel ikke det viktigste. Det som gjør noe til en god bok er at den har nerve. At den avslører en stor og generøs person bak ordene. Det viktigste ved en bok er at den gir deg en god følelse, at den gjør deg til et bedre menneske.
En slik bok har Maria Amelie skrevet. Maria Amelie er en ånd. Et åndsmenneske.
Nå er dette åndsmennesket sendt ut av landet. Hun er behandlet slik totalitære regimer har for vane å behandle sine åndsmennesker. Mennesker som er for store, for frie, for uavhengig, mennesker som har en ånd, en kreativitet, en generøsitet og en medmenneskelighet av en slik størrelse at det ikke lenger passer inn i statens lovverk, de har man bare en ting å gjøre med: Man kvitter seg med dem. Jeg føler meg liten ved å tenke på at jeg er nordmann. Jeg vil helst ikke tenke det.
